Now, love, you have tried on your phantom dress. Return to nakedness!

women…

ting ække det samma lenger

Hvor lenge er det siden forrige innlegg? Sommern. Ikke bare sommern, men tidlig i sommern. Livet forandrer seg. Sommern er en evighet siden, se så glad jeg var, så så smart og oppriktig. Nå har jeg flytta, fått nye venner, røyker for mye hasj og suger på en ny skole.

Forrige sommer var fin. Men jeg føler den ikke lenger. Den er nesten visket bort fra meg. Minnene er der, i hodet mitt, jeg husker jeg nattbada på Blekktjern og vi sov tre stykk ute med kun et pledd å dele på. Men jeg skjønner det ikke. Jeg klarer ikke å tenke for meg at jeg kan hoppe uti vannet og at det er varmt.

Det er andre ting som har forandret seg. Jeg henger ikke med de samme folka lenger. Jeg går ikke lenger på Gulskogen Skole i 10. Klasse og smugrøyker på hjørnet. Ikke heller får jeg 5,26 i snitt på karakterkortet mitt og skriver mye.

Jeg savner det. Jeg savner kåken til Maria hvor vi satt å røyka, drakk te og filosoferte, og jeg savner Ronja og Andreas. Jeg savner lærerne mine og tryggheten jeg hadde i Drammen. Jeg har behov som ikke lenger blir dekka. Jeg ser knapt mine beste venner og jeg får 3 i norsk.

Jeg kan si at materialistisk sett har det ordna seg ganske greit. Jeg får et heftig stipend, jeg har tonnevis med røyk og jeg har en egen leilighet, jeg får bo gratis i av far min.

Men det er no med den nye tilværelsen min som har forandra seg på en måte jeg ikke tåler. Jeg tror ikke jeg er meg sjøl fullt ut. Er det bare gamle vaner jeg savner eller er det personlige behov jeg mangler? Jeg føler det er behov, jeg klarer ikke å sette fingern på det sjøl.

Dog jeg er ganske emo og sånt nå er det mye fint i Oslo også. Jeg skal skrive om det, jeg kommer til det. Oslo fortjener kanskje et par-tre innlegg de óg. Men akkurat i kveld er det fortida jeg lengter etter, eller savner.

Det suger å være ateist

Det er sent og jeg drar ut natta med That 70s show på surfthechannel.com. Jeg skal tidlig opp i morgen (med tidlig mener jeg møte Kevin og Sigmund i byen klokka 12) og finner det nå like enkelt å døgne.

Dusja nå nettopp en stund. Kald, jævlig dusj man gjerne havner i halv fem om morran. Ingen synging, ingen lyd fra de andre romma. Dusjen er den eneste lyden man kan høre i det sovende nabolaget. Ekke sånn jeg liker det. Blabla, litt småprating før poenget mitt som jeg nå hopper rett til:

Plutselig begynte jeg å grine i dusjen. Av litt idiotiske grunner, litt whining, litt at jeg var trøtt, litt emoshit man gjerne spruter ut med når ingen ser på. Begynner å tenke på døden. Hva om jeg dør? Hvem ville det vært verst for? Altså, min mor, min søster, min far, min familie, mine venner ville nå alle vært knust og sånt, men hvem ville blitt hardest rammet av det? Meg selv. Som ateist finner jeg det umulig med i det hele tatt tanken på et liv etter døden. Det er ulogisk, det er en fin tanke, men det er idiotisk å tro det. Jeg ler av kristne, jøder, hinduister og så videre. Så når jeg dør er jeg borte. “Good morning – and in case I don’t see ya; good afternoon, good evening and good night.”

Det er jævla kjipt sier jeg. Jævla kjipt altså. Hvor kult hadde det ikke vært hvis jeg ikke var ferdig etter et lite liv her nede? For etter dette livet så er det ikke no mer. Som god ateist vet jeg at det ikke finnes en sjel (det spørs jo såklart på hvordan man definerer “en sjel” på, men si sjelen som liksom forlater kroppen og flyr til himmeln.) Så jeg kommer ikke tilbake i en annen kropp, jeg flyr ikke til himmeln og møter bestefar, oldemor og Nusse (tidligere katte), jeg må ikke gjennom noen skjærsild, hvor mange dødssynder jeg har begått hakke en dritt å si og det har faenmeg ikke karmaen min heller. Og det gjør meg så bitter, det gjør meg så jævla forbanna. Og etter det lille tankespranget mitt er jeg tilbake i dusjen og griner mer.

Hvor mye har jeg igjen? Jeg regner ut at jeg har levd en femtedel eller en sjettedel av livet mitt (og da regner jeg med å være heldig og leve til 75-90 år). Det ekke mye. Men det er jo godt mulig at jeg tenker feil. Skal jeg regne med barndomsåra? Jo, visst faen. Barndomsåra er nå det morsomste jeg har opplevd, dog jeg husker lite. Husker bare enkelte episoder. Det som setter arr er erfaringene jeg kom ut av det med. Alt jeg hadde lært, alle opplevelsene, alle fantasihistoriene. Men med disse barndomsåra vil jeg helst regne fra 3. klasse og oppover til 7. klasse. Jeg starter med 3. klasse fordi da kom Andreas – min beste venn – inn i livet mitt. Gud, jeg er glad i den gutten!

I 3. klasse var jeg 8 år, altså har jeg hele 8 år å viske ut. Jeg har da levd 7 år og her stopper jeg å regne på hvor mange prosenter og brøkdeler jeg har igjen.

Jeg syns det har gått ganske sakte med tanke på at jeg bare har levd 7 år. Kanskje er jeg lei av livet når jeg er 80 år. Thomas F var litt lei av livet. Men han var så vis, så klok. Verden trenger en Thomas F (jeg refererer til Thomas F i Kjell Askildsens novelle “Thomas Fs siste nedtegnelser til almenheten”). Og hvordan kan man uansett bli lei av livet? Det er jo det eneste ekte i verden, det eneste levende, og det eneste å forholde seg til. Når man er lei av noe, så er det noe som er inni livet, ikke livet i seg selv. Når man får et pusterom og hviler seg er også dette i livet. Livet er det eneste jeg har. Alt jeg elsker og hater, alt som er meg, alt som eksisterer og jeg tror på. Alt jeg kan forholde meg til og alt jeg kan fordømme. Livet er meg, for jeg har ikke noe annet, det er ingenting utenfor. Det er to eksistenser og det er “alive or dead”, og som tidligere sagt er man ikke lenger når man er død. Man tenker ikke, man føler ikke, man lever ikke, man er ikke. Så hvordan blir man da lei av livet? Er man lei seg selv?

Ferrari’s are hot!

“If I had a tumour, I’d name it Marla.”

Utifra tittelen/sitatet, tenker de anstendige: Skal hun snakke om kreft, Fight Club eller Marla Singer/Helena Bonham Carter?

Jeg fant ikke no svar selv, så jeg velger å prate om alle tre, utganspunktet mitt er da sitatet.

For dere som ikke har sett Fight Club, anbefaler jeg den. Det er ikke bare en godt gjennomført film, psykisk, spesiell og alt det der, det er enkelt nok noe man må. Jeg som har sett Fight Club ville ikke følt meg som et komplett menneske hvis jeg hadde vært den foruten. Ikke bare det så er spesialeffektene, regien, manuset, musikken et godt stykke arbeid. Ikke minst skuespillerne. Ed Norton, Brad Pitt og Helena Bonham Carter (og Meat Loaf!), alle i sine beste filmroller.

Det må sant sies at Helena Bonham Carter i rollen som Marla Singer er grunn nok til å gå tilbake til denne filmen generasjon etter generasjon. Slik som vi i dag beundrer Marilyn Monroe, vil vi om 30 år beundre Helena Bonham Carters voksne milf-skikkelse (jeg klarer virkelig ikke å finne et annet ord enn skikkelse her :s.) Marla Singer er en kvinne, men mer. Hun er bildet man har for elegant, sexy, hot, kvinne osv. Picture it: Marla Singer tar et dypt horetrekk, lar røyken dale oppover ansiktet hennes og sier med den jævla vodkastemmen, “Slide”. You don’t wanna miss it.

Kreft, jeg vil egentlig ikke si så mye om det. Det assosieres til tobakken jeg kunne har unnvært, og det assosieres til bestefaren min som nylig døde av lungekreft.

Og la meg avslutte med versene til en Fool’s Garden-tekst som heter And You Say: (jepp, fra folka bak Lemon Tree, sjekk ut noe annet de har gjort eller be meg sende. De er herlige)

Whenever I buy a lighter in the store,
you take it away.
I cannot find the ashtray anymore.
Did you take it away?
Smoking is not good for me,
it damages my health.
If you don’t give me nicotine,
well, then I ask somebody else.

Whenever I pour myself a glass of wine,
you take it away.
The bottle I bought today,
I cannot find.
Did you take it away?
Drinking is not good for me,
it damages my brain.
I haven’t had a single drop
and it’s driving me insane.

Whenever I get some change from anywhere,
you take it away.
I’m loving my little bankbook – you don’t care,
you take it away.
Money is not good for me,
it damages my soul.
You take away my piggy bank
and dig it in a hole.