Her kommer den motherfuckings kalde tida

Vintern holder meg fast, holder meg igjen. Det er stygt å si det, ja det er tilogmed litt emo, men vintern ødelegger livet mitt. Kulda gjør meg pessimistisk, til alt. Nå begynner det å gå for langt, det blir bare verre og verre, selv om snøen sakte, men sikkert begynner å smelte nå. For sakte, vinterjakka mi er tung å bære nå, den er ordentlig tung. Jeg er ordentlig sliten. Jeg orker ikke å sitte å røyke og snakke med venner lenger, jeg orker ikke å sitte i klasserommet, ta bussen hjem eller dra på bandøving halv åtte hver onsdag.

Jeg veit ikke om jeg kan legge all skylda på feil årstid. Men hadde det vært sommer, tenker jeg. Da kunne jeg bare lagt meg i Slottsparken og sovnet, eller kjøpt en kald sommerpils og rulla rullings. Hadde det vært slitsomt hjemme kunne jeg bare tatt meg en tur ut. Gått til Kolbton eller gått til Holmlia. Det spiller ingen rolle, det er sommer og man kan gjøre hva faen man vil. Selv dagene da man hiver innpå med Imsdalflaskene og klager over for varmt det er, savner jeg. Det er deilig det óg.

Jeg tror jeg skal slutte å klage over vintern. Jeg burde, men jeg føler meg ikke bra. Det er andre ting, men det er jævla lett å skylde på herr Frost.