women…
Her kommer den motherfuckings kalde tida
februar 24, 2009
Vintern holder meg fast, holder meg igjen. Det er stygt å si det, ja det er tilogmed litt emo, men vintern ødelegger livet mitt. Kulda gjør meg pessimistisk, til alt. Nå begynner det å gå for langt, det blir bare verre og verre, selv om snøen sakte, men sikkert begynner å smelte nå. For sakte, vinterjakka mi er tung å bære nå, den er ordentlig tung. Jeg er ordentlig sliten. Jeg orker ikke å sitte å røyke og snakke med venner lenger, jeg orker ikke å sitte i klasserommet, ta bussen hjem eller dra på bandøving halv åtte hver onsdag.
Jeg veit ikke om jeg kan legge all skylda på feil årstid. Men hadde det vært sommer, tenker jeg. Da kunne jeg bare lagt meg i Slottsparken og sovnet, eller kjøpt en kald sommerpils og rulla rullings. Hadde det vært slitsomt hjemme kunne jeg bare tatt meg en tur ut. Gått til Kolbton eller gått til Holmlia. Det spiller ingen rolle, det er sommer og man kan gjøre hva faen man vil. Selv dagene da man hiver innpå med Imsdalflaskene og klager over for varmt det er, savner jeg. Det er deilig det óg.
Jeg tror jeg skal slutte å klage over vintern. Jeg burde, men jeg føler meg ikke bra. Det er andre ting, men det er jævla lett å skylde på herr Frost.
ting ække det samma lenger
februar 24, 2009
Hvor lenge er det siden forrige innlegg? Sommern. Ikke bare sommern, men tidlig i sommern. Livet forandrer seg. Sommern er en evighet siden, se så glad jeg var, så så smart og oppriktig. Nå har jeg flytta, fått nye venner, røyker for mye hasj og suger på en ny skole.
Forrige sommer var fin. Men jeg føler den ikke lenger. Den er nesten visket bort fra meg. Minnene er der, i hodet mitt, jeg husker jeg nattbada på Blekktjern og vi sov tre stykk ute med kun et pledd å dele på. Men jeg skjønner det ikke. Jeg klarer ikke å tenke for meg at jeg kan hoppe uti vannet og at det er varmt.
Det er andre ting som har forandret seg. Jeg henger ikke med de samme folka lenger. Jeg går ikke lenger på Gulskogen Skole i 10. Klasse og smugrøyker på hjørnet. Ikke heller får jeg 5,26 i snitt på karakterkortet mitt og skriver mye.
Jeg savner det. Jeg savner kåken til Maria hvor vi satt å røyka, drakk te og filosoferte, og jeg savner Ronja og Andreas. Jeg savner lærerne mine og tryggheten jeg hadde i Drammen. Jeg har behov som ikke lenger blir dekka. Jeg ser knapt mine beste venner og jeg får 3 i norsk.
Jeg kan si at materialistisk sett har det ordna seg ganske greit. Jeg får et heftig stipend, jeg har tonnevis med røyk og jeg har en egen leilighet, jeg får bo gratis i av far min.
Men det er no med den nye tilværelsen min som har forandra seg på en måte jeg ikke tåler. Jeg tror ikke jeg er meg sjøl fullt ut. Er det bare gamle vaner jeg savner eller er det personlige behov jeg mangler? Jeg føler det er behov, jeg klarer ikke å sette fingern på det sjøl.
Dog jeg er ganske emo og sånt nå er det mye fint i Oslo også. Jeg skal skrive om det, jeg kommer til det. Oslo fortjener kanskje et par-tre innlegg de óg. Men akkurat i kveld er det fortida jeg lengter etter, eller savner.
