Det er sent og jeg drar ut natta med That 70s show på surfthechannel.com. Jeg skal tidlig opp i morgen (med tidlig mener jeg møte Kevin og Sigmund i byen klokka 12) og finner det nå like enkelt å døgne.
Dusja nå nettopp en stund. Kald, jævlig dusj man gjerne havner i halv fem om morran. Ingen synging, ingen lyd fra de andre romma. Dusjen er den eneste lyden man kan høre i det sovende nabolaget. Ekke sånn jeg liker det. Blabla, litt småprating før poenget mitt som jeg nå hopper rett til:
Plutselig begynte jeg å grine i dusjen. Av litt idiotiske grunner, litt whining, litt at jeg var trøtt, litt emoshit man gjerne spruter ut med når ingen ser på. Begynner å tenke på døden. Hva om jeg dør? Hvem ville det vært verst for? Altså, min mor, min søster, min far, min familie, mine venner ville nå alle vært knust og sånt, men hvem ville blitt hardest rammet av det? Meg selv. Som ateist finner jeg det umulig med i det hele tatt tanken på et liv etter døden. Det er ulogisk, det er en fin tanke, men det er idiotisk å tro det. Jeg ler av kristne, jøder, hinduister og så videre. Så når jeg dør er jeg borte. “Good morning - and in case I don’t see ya; good afternoon, good evening and good night.”
Det er jævla kjipt sier jeg. Jævla kjipt altså. Hvor kult hadde det ikke vært hvis jeg ikke var ferdig etter et lite liv her nede? For etter dette livet så er det ikke no mer. Som god ateist vet jeg at det ikke finnes en sjel (det spørs jo såklart på hvordan man definerer “en sjel” på, men si sjelen som liksom forlater kroppen og flyr til himmeln.) Så jeg kommer ikke tilbake i en annen kropp, jeg flyr ikke til himmeln og møter bestefar, oldemor og Nusse (tidligere katte), jeg må ikke gjennom noen skjærsild, hvor mange dødssynder jeg har begått hakke en dritt å si og det har faenmeg ikke karmaen min heller. Og det gjør meg så bitter, det gjør meg så jævla forbanna. Og etter det lille tankespranget mitt er jeg tilbake i dusjen og griner mer.
Hvor mye har jeg igjen? Jeg regner ut at jeg har levd en femtedel eller en sjettedel av livet mitt (og da regner jeg med å være heldig og leve til 75-90 år). Det ekke mye. Men det er jo godt mulig at jeg tenker feil. Skal jeg regne med barndomsåra? Jo, visst faen. Barndomsåra er nå det morsomste jeg har opplevd, dog jeg husker lite. Husker bare enkelte episoder. Det som setter arr er erfaringene jeg kom ut av det med. Alt jeg hadde lært, alle opplevelsene, alle fantasihistoriene. Men med disse barndomsåra vil jeg helst regne fra 3. klasse og oppover til 7. klasse. Jeg starter med 3. klasse fordi da kom Andreas - min beste venn - inn i livet mitt. Gud, jeg er glad i den gutten!
I 3. klasse var jeg 8 år, altså har jeg hele 8 år å viske ut. Jeg har da levd 7 år og her stopper jeg å regne på hvor mange prosenter og brøkdeler jeg har igjen.
Jeg syns det har gått ganske sakte med tanke på at jeg bare har levd 7 år. Kanskje er jeg lei av livet når jeg er 80 år. Thomas F var litt lei av livet. Men han var så vis, så klok. Verden trenger en Thomas F (jeg refererer til Thomas F i Kjell Askildsens novelle “Thomas Fs siste nedtegnelser til almenheten”). Og hvordan kan man uansett bli lei av livet? Det er jo det eneste ekte i verden, det eneste levende, og det eneste å forholde seg til. Når man er lei av noe, så er det noe som er inni livet, ikke livet i seg selv. Når man får et pusterom og hviler seg er også dette i livet. Livet er det eneste jeg har. Alt jeg elsker og hater, alt som er meg, alt som eksisterer og jeg tror på. Alt jeg kan forholde meg til og alt jeg kan fordømme. Livet er meg, for jeg har ikke noe annet, det er ingenting utenfor. Det er to eksistenser og det er “alive or dead”, og som tidligere sagt er man ikke lenger når man er død. Man tenker ikke, man føler ikke, man lever ikke, man er ikke. Så hvordan blir man da lei av livet? Er man lei seg selv?
