Nei, gamle dame. Jeg vil ikke høre hva du personlig syns om denne dildoen.

Nå er det søndag. Leiligheta mi er passe rotete, jeg sitter uten bukse og truse, (med topp og bh) og må tisse.

På fredag etter skolen kjøpte jeg, Oskar og Johan oss litt helgekos før vi bar avsted til Grünerløkka hvor Johan skulle spille med Young Brother Boys senere på kvelden. Høydepunktene på fredagen var; kjøpte to pils til meg og Oskar, så rulla vi rullings og satt og på en tørr benk i et kjølig vær. Emma kom bort senere og vi så Young Brother Boys spille på UKM, de kom også videre. Så rulla vi oss en rev som var en fin blanding av marijuana og hasj. Jeg ble ganske gladstein og så halvparten av en film som heter City of God. Den virka jævla bra. Når jeg så kom hjem hev jeg meg i dusjen en halvtime og kom ut til varm middag. Jeg spiste på senga og sovna. Samme dagen møtte vi (meg, Johan og Emma) også en dame med oransje jakke. Ingen skjønte hvordan vi møtte henne, men hun var koselig fordi hun røyka hasj og virka som en kul type. Akkurat Oransje Jakke var kanskje ikke dagens høydepunkt, men jeg følte meg jævla sosial.

Slenger opp linken til Young Brother Boys’ Myspace og informasjon om hvordan du tester din sønn/datter mot cannabisbruk for 60 kroner.

http://www.myspace.com/theyoungbrotherboys

http://www.testselv.no/product.asp?p=4658

Lørdagen våkna jeg opp til frokost på senga. Det var lite digg! Etter å ha tilbrakt noen timer hjemme foran tv og diverse skyndte jeg meg ned til byen for å rekke ølsalget. Siden jeg møter søstra mi ber jeg henne om å kjøpe for meg. Jeg har etter ølkjøpinga planlagt å reise til Tønsberg på et tidspunkt. Så, over ti minutter, her er det som skjedde: Maria sender melding til meg og spør hvor jeg er. Jeg sier Oslo S, hun svarer “jeg også”. Jeg møter søstra mi utafor Bunnpris og mens hun kjøper øl møter jeg Maria. Hun er på vei til Drammen. Søstra mi kommer ut og vi går til den store, kjente tavla for å se neste tog til Skien. Den går om to minutter, og neste tog etter der går om to timer. Jada. Mine planer om å ta ut penger, kjøpe litt digg, ta en røyk med søstra mi, gi henne penger for ølen og få sigarillosene mine går i dass når jeg og Maria flyr bort til billettautomaten og raser ned til sporet hvor vi akkurat rekker toget mens dørene lukkes. Men joda, det fønka. Jeg kom etter mye ringing og masing på steine folk meg opp til Marie. Marie er ei grei jente jeg har møtt noen ganger. Hun har en venninne jeg har møtt en gang, ellers kjenner jeg ingen. Det høres sikkert ikke så stort ut, men jeg drar aldri på fest. Jeg foretrekker en kveld hjemme hos meg eller en venn med kjentfolk. Men lørdan hadde jeg gleda meg til. Etter en sosial fredag skulle jeg ha en sosial lørdag óg! Joda, jeg syns jeg klarer det fett. Var koselig, men mer har jeg ikke å si. Vi delte som brødre, det er sånn jeg liker det. Og da ser jeg på dem som hyggelige folk, uansett. Jeg sov lite og var våken litt her og der. Jeg våkna tidlig, tok meg litt Tønsbergmornings og noen timer senere tok jeg toget hjem igjen.

Tilbake i Oslo møter jeg søstra mi. Vi bestemmer oss for å se The International på Eldorado halv sju. Til da får vi masse tid til å tusle rundt i Grønland. Grønland var ganske våken til søndag å være og jeg tenker hva Siv Jensen har imot denne snikislamiseringen. Den er jo egentlig bare koselig. Vi finner oss en perfekt pub/café med varmelamper, tak og ullpledd. I tillegg er de greie på aldersgrenser og spiller 50-60-tallsmusikk. Jeg er litt forelska.

Slenger opp røykebilde siden det passer og et bilde til siden det er 8. mars i dag. Grattis med dan, feminister. Skulle ønske dere var like ivrige i senga som dere er uti dissa demoene!

aldrig nånsin din clown

Jeg dedikerer dette innlegget til svenskene.

Tittelen i seg sjøl er Ulf Lundell, men ellers er en stor del av musikken min faktisk bestående av visemusikk eller musikk inspirert fra vise. Skulle jeg delt den opp i to grove, store sjangre ville det vært rock og vise.

Av rein visemusikk slår ingen svenskene i det. Revolusjonære, nydelige og rettferdige viser, det er det de produserer. I tillegg til en god del artige sanger. Et godt eksempel er jo Cornelis Vreeswijks kjente Brev Från Kolonien (heisann morsan, heisann stabben. her er brev från elsklingsgrabben. gikk på reklame for en stund sida. Og, ja, jeg vet hvor hardt jeg suger i svensk.)

Björn Afzelius og Cornelis Vreeswijk er mine favoritter. Kommunistiske viselegender, begge døde. Og nei, ikke Björn som i Tusen Biter og hans middelmådige forsøk på rocknroll, men Vem Dødade Carlos, En Kungens Mann og egentlig alt annet av ham!

Jeg digger også svensk musikk som ikke er helt vise, men blanda. Håkan Hellström, Stefan Sundström og Lars Winnerbäck, f.eks.

Jeg kan ikke ende innlegget uten å ha gått igjennom svensk punk, som ikke er det jeg digger mest, men Ebba Grön og Imperiet. Ja, Joakim Thåström i seg sjøl. Jeg så ham live i sommer, det var stort. Virker som om Thåström er svenskenes “jokke”. Jeg måtte dra midt i Die Mauer, da. Sånn skulle det ikke gått, men måtte rekke Sex Pistols. Var på Peace&Love 08.

Ellers hører jeg på diverse svensk punk ala Dia Psalma, Charta 77 og Slaskfittorna!

Jeg vil avslutte med et av mine favorittdikt av Edith Södergran. Hun var en svenskfinsk poet som levde i skiftet fra 1800-1900-tallet. Hun ble kun 31 år, men gjennom årene fra tidlig nittenhundre til hennes død i 1923 var hun aktiv lyriker. Og gjennom årene hadde hun skrevet seg inn i manges hjerter.

ANKOMST TILL HADES

Se här är evighetens strand,

här brusar strömmen förbi,

och döden spelar i buskarna

sin samma entoniga melodi.

Död, varför tystnade du?

Vi äro komna långt ifrån

och äro hungriga att höra,

vi hava aldrig haft en amma

som kunnat sjunga såsom du.

Kransen som aldrig smyckat min panna

lägger jag tyst till din fot.

Du skall visa mig ett underbart land

där palmerna höga stå,

och där mellan pelarraderna

längtans vågors gå.

Now, love, you have tried on your phantom dress. Return to nakedness!

women…

Her kommer den motherfuckings kalde tida

Vintern holder meg fast, holder meg igjen. Det er stygt å si det, ja det er tilogmed litt emo, men vintern ødelegger livet mitt. Kulda gjør meg pessimistisk, til alt. Nå begynner det å gå for langt, det blir bare verre og verre, selv om snøen sakte, men sikkert begynner å smelte nå. For sakte, vinterjakka mi er tung å bære nå, den er ordentlig tung. Jeg er ordentlig sliten. Jeg orker ikke å sitte å røyke og snakke med venner lenger, jeg orker ikke å sitte i klasserommet, ta bussen hjem eller dra på bandøving halv åtte hver onsdag.

Jeg veit ikke om jeg kan legge all skylda på feil årstid. Men hadde det vært sommer, tenker jeg. Da kunne jeg bare lagt meg i Slottsparken og sovnet, eller kjøpt en kald sommerpils og rulla rullings. Hadde det vært slitsomt hjemme kunne jeg bare tatt meg en tur ut. Gått til Kolbton eller gått til Holmlia. Det spiller ingen rolle, det er sommer og man kan gjøre hva faen man vil. Selv dagene da man hiver innpå med Imsdalflaskene og klager over for varmt det er, savner jeg. Det er deilig det óg.

Jeg tror jeg skal slutte å klage over vintern. Jeg burde, men jeg føler meg ikke bra. Det er andre ting, men det er jævla lett å skylde på herr Frost.

ting ække det samma lenger

Hvor lenge er det siden forrige innlegg? Sommern. Ikke bare sommern, men tidlig i sommern. Livet forandrer seg. Sommern er en evighet siden, se så glad jeg var, så så smart og oppriktig. Nå har jeg flytta, fått nye venner, røyker for mye hasj og suger på en ny skole.

Forrige sommer var fin. Men jeg føler den ikke lenger. Den er nesten visket bort fra meg. Minnene er der, i hodet mitt, jeg husker jeg nattbada på Blekktjern og vi sov tre stykk ute med kun et pledd å dele på. Men jeg skjønner det ikke. Jeg klarer ikke å tenke for meg at jeg kan hoppe uti vannet og at det er varmt.

Det er andre ting som har forandret seg. Jeg henger ikke med de samme folka lenger. Jeg går ikke lenger på Gulskogen Skole i 10. Klasse og smugrøyker på hjørnet. Ikke heller får jeg 5,26 i snitt på karakterkortet mitt og skriver mye.

Jeg savner det. Jeg savner kåken til Maria hvor vi satt å røyka, drakk te og filosoferte, og jeg savner Ronja og Andreas. Jeg savner lærerne mine og tryggheten jeg hadde i Drammen. Jeg har behov som ikke lenger blir dekka. Jeg ser knapt mine beste venner og jeg får 3 i norsk.

Jeg kan si at materialistisk sett har det ordna seg ganske greit. Jeg får et heftig stipend, jeg har tonnevis med røyk og jeg har en egen leilighet, jeg får bo gratis i av far min.

Men det er no med den nye tilværelsen min som har forandra seg på en måte jeg ikke tåler. Jeg tror ikke jeg er meg sjøl fullt ut. Er det bare gamle vaner jeg savner eller er det personlige behov jeg mangler? Jeg føler det er behov, jeg klarer ikke å sette fingern på det sjøl.

Dog jeg er ganske emo og sånt nå er det mye fint i Oslo også. Jeg skal skrive om det, jeg kommer til det. Oslo fortjener kanskje et par-tre innlegg de óg. Men akkurat i kveld er det fortida jeg lengter etter, eller savner.